I vinter var jeg deltaker på min første Kvinnekonferanse. “Kvinner i Fokus” falt valget på, men det kunne like godt ha vært Kvinner i Tiden, Kvinnovasjon – Kvinner … – Kvinner… Det er flust å velge i, konferanser og seminarer fylt opp til randen av kvinner, ispedd 3 menn som etter min observasjon så ut til å stortrives 😉
Det er flotte program med dyktige kvinner og menn på scenen som forteller og deler av sine erfaringer i arbeidslivet og livet generelt. De fleste av dem er virkelig til å ta av seg hatten for! De har sterke historier og er forbilder for mange av oss.
Men jeg kunne ikke slippe tanken under hele dagen på hvorfor heter det Kvinner… ? Hvorfor trenger vi kvinner i 2014 egne konferanser og seminarer?
I Skavlan, for et par uker siden, fikk vi et gjensyn med Gro. Tankene gikk til 80 tallet da jeg selv var småbarnsmor og diskusjonene både i hjemmet og på jobb mer enn èn gang lignet på dette; Hvorfor er det viktigere for menn å gjøre karriere enn kvinner? Hvorfor må kvinnen tilpasse sin arbeidstid så vi får hentet barna i barnehagen? Hvorfor er det ikke flere kvinnelig ledere? Hvorfor skal guttene alltid få biler i gave og jentene ha rosa klær?
Jeg hadde to år som tømrer på 80 tallet og noe av det viktigste jeg oppnådde for egen del var å vise barna, Elise og Kristoffer at mor kan gå på jobb med hammer og spiker i lomma og at hun kan komme å hente oss i lastebil 🙂
At diskusjonene ble høylytte og at mer enn en av oss ropte høyt og var opptatt av likestilling den gang illustrerer dette klippet fra NRK strålende. Intervju med folk på gata da vi fikk vår første kvinnelig statminister, Gro Harlem Brundtland. Trykk på bilde og unn deg to minutter med uttalelser fra 1981.
Hva synes du om at vi har fått en kvinnelig statsminister?
Glasstak og usynlige hindre
33 år er gått siden Gro ble Norges første kvinnelige statminister og vi har fått flust av flotte kvinnelig rollemodeller. Det er vel ikke noe spesielt lenger at kvinner kan og vil? Eller er det fortsatt det?
Diskusjonen går i media; Er det usynlige hindre som gjør at kvinner ikke når topplederstillinger? Finnes det et usynlig glasstak?
Hva gjør Kvinnekonferanser for kvinners tro på at det går an, at vi selvfølgelig kan velge vår vei på lik linje med menn? Vil disse konferansene hjelpe kvinner til å rekke opp hånda, som Toppleder i HPNorge, Anita Krohn Trasseth ba oss om som gjest i lørdagsrevyen, eller har de en helt annen misjon?
Hva er det som gjør at vi kvinner i dag trenger egne konferanser, som pynter bordene med Chanel, gull og glitter og som har moteoppvisning i pausen?
Bygger vi egne glasstak og pynter med Chanel?
Å skrive på vegne av kvinner generelt skal jeg ikke gjøre, men for min del er disse konferansene og seminarene et tilbakeslag. Å ta frem både kvinner og menn som rollemodeller burde være en selvfølge i enhver konferanse om den har som mål å lære meg noe, motivere meg til endret atferd, inspirere meg og vise at at det går an å nå store drømmer og mål.
Jeg vil se kvinner og menn side om side både på scenen og i salen som “den mest naturlige sak av verden”
“Menn i Fokus”
Jeg kunne ikke dy meg for å tenke, hva om vi lagde en konferanse som het – “Menn i Fokus”? Ville det vært politisk korrekt? Hadde vi kvinner applaudert og sagt at; Ja… det trenger de jo, mennene? Skulle vi pyntet bordene med Axe, ispedd motorolje og golfballer? Skulle pauseinnslaget vært Vikings fotballag som briljerte med sine ferdigheter?
Jeg bare spør; Kan du fortelle meg hvorfor vi trenger egne konferanser og seminarer med Kvinner i fokus?
God tekst!
Minner meg om noe lignende jeg skrev etter å ha holdt et foredrag på en konferanse med innvandrerkvinner og deres utfordringer på arbeidsmarkedet, dette er tekster som kan handle om de fleste grupperinger egentlig, tekster som er ment som en åpning mot “alle de andre som kanskje ikke er som oss” men som i virkeligheten bare lager nye barrierer.
Hver gang jeg leser noe som ligner, tenker jeg på et ønske om at det bør komme flere stemmer som kan dempe dette med å definere mennesker i grupper – eller som kan stå ved siden av hverandre på scenen, som du skriver 🙂
Takk Morten for kjekke ord og engasjement! Vi er nok enig “du og jeg” Vi trives best når vi står sammen og ikke defineres inn i en gruppe – blir bare større barrierer av det!
Godt reflektert, Ingfrid! Den store deltakelsen i ulike kvinnefora viser vel et slags behov for slike arenaer, synes du ikke? Enig med deg i at vi nok kommer hurtigere fremover ved blandede fora. Det var også noe jeg arbeidet for å få til gjennom blant annet Womens Leadership Council i IBM – en kombinasjon av kvinner og menn.
Takk Inger. Har fundert litt på hva den store deltakelsen betyr. Er det et behov som blir dekket, eller et behov som er skapt av flinke markedsførere? Det er jo profesjonelt, flott innhold i mange av konferansene som helt klart trekker publikum. Skulle så gjerne hørt noen kvinner rekke opp hånda og si at jo for meg er det viktig med egne kvinnekonferanser, ønsker å forstå.
Om vi finner et svar på det, kan vi kanskje finne den balansen som må til for at vi skal stå sammen både på scenen og i salen. “som den mest naturlig sak i verden” 😉
Var så heldig å få stå ved siden av deg på scenen, bokstavelig talt, og også få dele arbeidsplass ikledd snekkerforkle og med hammeren parat. Vi vet at vi kan og jeg er enig med deg, slike happeninger skaper oftere avstand enn samhørighet.
Gjensidig respekt er vel stikkordet her, som i religionsspørsmål, debatt om homofili eller når det gjelder andre viktige ulikheter, som i bunn og grunn er mer likheter enn vi frykter.
Så sant Eileen 🙂 En tid jeg ennå tar meg i å savne – vi vet vi kan! Side om side og gjensidig respekt, vi er ikke så ulike. Og de forskjelligheter vi ser kan vi jo hylle med Hurrarop og Energi, sammen!