Drømmejobben

[title size=”2″]Første fulltidsjobb[/title]

Nylig søkte jeg min første fulltidsjobb. Prosessen som fulgte var lærerik, spennende og utfordrende. Dette var Drømmejobben, med stor D.

[title size=”2″]Søknaden[/title]

Stillingstittelen var daglig leder, og arbeidsplassen var en stiftelse som heter Prospera Networks. Her jobber rundt 100 konsulenter frivillig med å hjelpe veldedige organisasjoner i prosjekter hvor de trenger ekspertise, også kalt kompetansebasert frivillighet. Det var mange ting som klaffet i stillingsbeskrivelsen. Det var som om den var skrevet direkte til meg. Det var ledelse og strategi, det var frivillighet, det var veldedige organisasjoner, og det var næringslivet. Alle de tingene som jeg i fremtiden ønsker å jobbe med. Jeg tenkte at dette er jobben for meg om 10 år.

Eller? Jeg sendte stillingsutlysningen til Heiagjengen. Heiagjengen er en gjeng jenter med høye ambisjoner, som gir hverandre støtte og råd. Tilbakemeldingen var klar: ”Hvorfor vente 10 år? Søk nå! Hva har du å tape?”

Ingenting. Jeg hadde ingenting å tape, så jeg sendte denne søknaden:

Mine forventninger til positiv respons var lave. Hvorfor skulle jeg, en nyutdannet, få en lederstilling som min første jobb?

[title size=”2″]Intervju, tester og caseoppgave[/title]

Da jeg ble kalt inn til intervju, ble jeg overlykkelig. Første intervju var en uformell prat med en svært dyktig mann. Han fortalte om Prospera og deres mål og visjoner fremover, og vi snakket om mine mål og mitt engasjement. Jeg skjønte at grunnen til at jeg ble vurdert som en mulig kandidat var min erfaring ved ulike verv. For første gang forsto jeg den virkelige verdien av engasjement ved siden av studiene.

Etter intervjuet skulle jeg ta en personlighetstest og IQ-test. Slike tester tok jeg nå for første gang. Her scoret jeg høyt på nøyaktighet og lavere på tidsbruk.

Deretter fulgte en caseoppgave. Dette var også første gang jeg løste en case i forbindelse med en jobb. Jeg fikk utdelt informasjon om Prospera, deres langsiktige og kortsiktige mål, samt en risikoanalyse. Jeg brukte en kveld på å forberede strategier knyttet til en rekke spørsmål. I presentasjonen av caset neste dag møtte jeg to dyktige personer fra styret, som imponerte meg stort med sitt engasjement for både næringsliv og veldedighet. Vi fikk en god tone, og jeg presenterte mine løsninger på caseoppgaven.

 [title size=”2″]”Finalen”[/title]

Jeg kom videre til siste intervjuet. Vi var to stykker igjen i ”finalen”. Hva hadde skjedd? Fra å tro at dette var noe jeg kunne gjøre om 10 år, fikk jeg nå sjansen til å ha siste intervju med styreleder. En mann med en imponerende karriere, og et stort forbilde. Han hadde vært perfekt som mentor, tenkte jeg da jeg leste om ham før intervjuet.

Dagen for siste intervjuet kom, og på vei til lokalet var jeg nervøs og giret. Jeg hadde Tina Turner med Simply The Best på øret, og tenkte at nå, nå skal jeg vise at jeg er dyktig, at jeg kan dette, og at jeg er den personen de leter etter.

Styreleder var en fantastisk person. Han startet med å fortelle meg litt om seg selv, hans liv og hans karriere. Han ville så høre om meg. Han hadde lest blogginnlegget mitt om raushet, noe som var veldig hyggelig. Etter å ha snakket en stund sier styrelederen at han skal gi meg et råd:

”Dette skal du tenke over, i resten av dette intervjuet og senere i livet. Trekk pusten godt og senk skuldrene. Du trenger ikke overbevise nå. Du er i finalen. Du trenger ikke være for frempå og for energisk, prøve for hardt. Dette er veldig viktig når du skal lede personer som er opp til 10-20 år eldre og med 10-20 år mer erfaring enn deg. Ro ned, og ta et skritt tilbake.”

Det knyttet seg i magen, og et brus av følelser kom opp til overflaten. En så ærlig tilbakemelding tror jeg aldri jeg har fått av noen før. Plutselig kom tårer strømmende nedover kinnet. Jeg gråt. Hva i ALL VERDEN! ”Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme til å gjøre på et jobbintervju” sa jeg, og lo. Jeg ble roligere, og skjønte at her skal jeg ikke overbevise noen om noe. Styrelederen sa at det var dette de ville se. Dette gjorde meg ekstra kvalifisert til jobben. Det innerste meg, ikke ”flink pike Elisabeth”, men meg med min sårbarhet og mine følelser. Det var som om noe løsnet for oss i rommet. Jeg kunne være helt åpen om alt, og vise meg som akkurat som den jeg var, og det samme kunne de. Tenk å få jobbe med slike mennesker, som fokuser på raushet og setter pris på sårbarhet.

Da jeg skulle gå, kom styrelederen bort til meg og sa at uansett om jeg fikk jobben eller ikke, så kunne han tenke seg å være min mentor. Dette var jo akkurat det jeg hadde tenkt å spørre ham om!

[title size=”2″]Avgjørelsen[/title]

Jeg ventet spent i en liten uke, før jeg fikk den siste telefonen. Jobben gikk til en annen, med 10 år mer erfaring enn meg. De fokuserte på at det var viktig at jeg visste at jeg hadde vært kvalifisert. Skuffet ble jeg selvfølgelig, men jeg forsto godt valget deres, og det hjalp veldig. Jeg møtte denne herlige damen som nå er den nye daglige lederen i Prospera på et arrangement uken etter, og hun kommer til å gjøre en veldig god jobb. Jeg ser for meg å kunne jobbe frivillig i Prospera senere, for dette er en flott organisasjon, med et genialt konsept.

Ut av denne prosessen fikk jeg en hel del lærdom. For første gang gjennomgikk jeg flere intervjuer til en fulltidsstilling, personlighets- og IQ-tester, og en caseoppgave. Jeg kommer nok aldri til å glemme det siste intervjuet. Jeg har også fått en mentor, som utfordrer meg og gir ærlige tilbakemeldinger.

Så gikk det altså ikke helt veien denne gangen, men jeg sitter igjen med mye fint. En annen Drømmejobb som er riktig for meg kommer til å dukke opp, det er jeg sikker på.