Etter å ha delt blogginnlegget: Verdier er som fotavtrykk de setter spor kom det en historie i innboksen min.

I denne lille, store, sterke historien jeg har fått lov å dele med dere, ligger det utrolig mye læring om lederskap.

Han satte dype spor og leder ennå…

Hei,

Jeg måtte bare si privat at tårene trillet etter å ha lest det siste innlegget ditt. Jeg har hatt en slik fantastisk leder som du beskriver her. Han ble syk av kreft og døde for noen år siden, tapet og savnet er stort for mange.

Han var en som så alle medarbeiderne og skapte en fantastisk trygghet, retning og tro på at vi skulle få det til. Vi fikk prøve oss, og vi fikk det til.

Det hadde mye å si at han på sitt vis gikk den (nesten) daglige runden. Han var til stede i store og små samtaler, uhøytidelig, og med masse kunnskap om mennesker og interesse for at vi hadde det godt og at vi fikk bruke og utvikle våre talenter.

Den “enkle”, nesten “subtile” eller “umerkelige” måten å lede og støtte på – det er den mest effektive og utviklende form for ledelse jeg har vært med på.

Jeg setter bare enda mer pris på ham og hans lederskap etterhvert som jeg modner mer selv.

Heldig er jeg som fikk oppleve å arbeide med ham. Han satte dype spor, og han leder ennå, for jeg tenker stadig “slik ville Hans håndtert det”.

[Tweet “Trygghet, retning, tro og tilstede – Så enkelt – Så vanskelig #ledelse”]

Har du en historie om å sette spor? Bruk gjerne kommentarfeltet til å dele med oss andre.